Hvordan skal jeg kunne forklare andre at jeg ikke stoler på andre mennesker? At det er grunnet andres ondskap at jeg har kommet til den konklusjon at det er best å være alene. Jeg har ikke behov for å følge samfunnets normer. Det er tryggest alene. Vil ikke bli såret. Vil ikke oppleve utenforskap. Jeg aner ikke hvor mange ganger i løpet av oppveksten jeg var alene i friminuttene uten at noen så ut til å bry seg. Alle de gangene jeg gjemte meg på toalettet fordi det var det eneste stedet jeg var tilnærmet trygg. Redselen for andre mennesker. Det er ikke min feil, for det var ikke meg det var noe galt med. De som plaget meg og gjorde hverdagen til et helvete; dem var det noe galt med. Som alltid er det den som blir mobbet som blir oppfordret til å endre oppførsel og væremåte. Det hjelper ikke. De andre kunne endre sin oppførsel mot andre, men det gjorde de ikke.
Frykten for andre mennesker er noe jeg alltid kommer til å bære med meg. Blant andre mennesker er jeg redd, og jeg synes det er anstrengende å være sammen med andre under en lengre periode. Alene er jeg trygg. Alene eller sammen med hund(er). Jeg føler meg trygg blant hunder, for jeg er oppvokst med hunder. Min første venn og lekekamerat var en hund. Min siste venn var en hund. Jeg er trygg med en hund i nærheten og jeg kan slappe av. Dele mine tanker og ha noen som er snille tilbake. Som setter pris på meg. I motsetning til mennesker jeg har truffet. Min tillit til andre mennesker er ikke-eksisterende, og jeg blir anspent. Men det er ikke min feil at det ble slik. At livet mitt leves i hodet og at jeg klarer meg utmerket uten andre mennesker. For mennesker gjør meg sliten og redd. Det gjelder ikke alle, men det er en krevende jobb å gå inn for å bli kjent med andre. Det krever tid og krefter, og jeg orker ikke lenger å prøve.
