Jeg savner deg

Jeg tenker på deg. Selv om det har gått ti år. Tankene om hva som ville ha hendt i livet ditt om du hadde fått leve. For hvilken selvfølge er det å få leve? Ditt liv opphørte så altfor tidlig; før det egentlig hadde begynt. Mens noen kan leve til de er 103, opplever andre å ikke feire sin 17-årsdag. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor forandret verden er nå; siden din eksistens opphørte har en ny verdensorden funnet sted og den påvirker hverdagen verden over. Vi er nå i en ny økonomisk krise; da du døde var det fremdeles oppgangstider. Det var fremdeles 1900-tallet, og år 2000 var fremdeles flere måneder unna. Du skulle se dette. Oppleve det som nå skjer. Livet ditt endte så altfor tidlig. Det er ikke rettferdig.
Jeg savner deg og tenker på deg. Selv om jeg ikke snakker med noen om hvor mye jeg savner deg, så er du alltid i tankene mine. Noen ganger tenker jeg på hvordan livet ditt ville sett ut dersom du ikke hadde blitt rammet av denne forferdelige sykdommen; hvilken utdannelse du ville ha tatt og hvordan du ville vært nå. Dette er noen mine tanker på det som skulle vært din 26-årsdag. Jeg savner deg. Heldigvis har jeg møtt deg i drømmene mine; du har vært i livet mitt på et vis, og når du besøker meg i ubevisstheten må det være et bevis på at jeg aldri kommer til å glemme deg. Du kommer alltid til å være vennen min.