Mennesker og meg (eller: hvorfor jeg trives i eget selskap)

Jeg liker ikke andre mennesker. I hverdagen kan jeg omgås andre, men når jeg er tilbake på mine kvadratmeter er jeg lettet. Det er et mysterium for meg hvordan mennesker klarer å omgå hverandre, for jeg opplever det hele som et spill for  galleriet. Regler må følges, og man må si og gjøre det som er riktig i ulike sosiale settinger. For meg oppleves det hele som slitsomt; som om det skulle være en jobb hvor man hele tiden må passe på at man gir et godt inntrykk. Jeg har alltid likt meg best i mitt eget selskap. Her er det ingen som sier hva jeg må og skal gjøre; jeg er fri. I det minste så fri som livssituasjonen tilsier. Dette er også en av årsakene til at jeg ikke har noen som jeg ser på som venner; jeg betrakter de menneskene jeg til en viss grad har kontakt med som bekjentskaper. Jeg kan treffe dem fra tid til annen, men jeg klarer ikke å oppleve det som noe vennskap. Det er tryggest å ha andre folk på avstand, hvilket bør forklare hvorfor jeg trives så godt på Twitter. Her har jeg truffet mennesker som jeg utrolig nok har noe til felles med, og som deler mange av de samme tankene og holdningene som jeg har. Samtidig er man ikke avhengig av avtaler og forpliktelser på samme måte som i den virkelige verden utenfor vinduet.