Here. In my head.

Jeg hører på Iggy Pop ("The Passenger") og vet at jeg ikke har skrevet på lenge. Da jeg var yngre skrev jeg ut flere spiralblokker om hvordan jeg hadde det. På den tiden måtte jeg det, for det var så mye som foregikk i hodet mitt. Fremdeles skjer det meste i hodet mitt. Jeg kan overhodet ikke relatere til andre på min egen alder eller mennesker rundt meg. Det er som om jeg observerer livet, men jeg er ingen deltaker. I den siste drømmen min var jeg også den som observerte de andre. Å delta er ukjent. Jeg var den sære ungen som avsluttet leken med de andre barna da det ble "for mange". Da måtte jeg gå hjem. Mine barndomsminner består i stor grad av å være alene på rommet med musikk, bøker og blad. Dèt, og å ikke få være med å leke. Være den som ble valgt sist og jeg bærer fremdeles preg av det. Jeg tror ikke at noen liker meg, selv om folk er hyggelige. Jeg er ikke som de andre. Ingenting til felles med de på min egen alder; jeg har aldri vært sammen med noen. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å bli sammen med noen, for det virker som så mye arbeid, og jeg tror ikke jeg er typen til å være sammen med noen i et forpliktende forhold. Og hvorfor skulle jeg det; jeg trives alene. Det er trygt.